Agrippa med blogg!

Det er på høy tid at det opprettes en egen kvinneverntjeneste som kan verne kvinner mot mishandling, omsorgssvikt og vold. Tjenesten må hjemles i en egen lov om vern av kvinner, den såkalte kvinnevernloven.

Det er et udiskutabelt faktum at kvinner mangler beskyttelse i hjemmene. De er ofre for sine menn, som behandler dem brutalt og banker dem både gule og blå.

Ny forskning fra Institutt for kvinneforskning (IFK) viser at så mange som 8 av 10 kvinner daglig utsettes for grov vold i hjemmet, og det er all grunn til å tro at mørketallene er store.

Det haster derfor med å fremme et lovforslag som tar sikte på å beskytte kvinner som utsettes for vold og mishandling i nære relasjoner i hjemmene. Krisesentrene er ikke lenger tilstrekkelig. Volden mot kvinner må oppdages tidligere slik at kvinnene slipper å bli så mishandlet at de må oppsøke krisesenter.

Det foreslås derfor en ny lov om kvinneverntjenester med det formål å sikre at kvinner som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og bidra til at kvinner får gode levekår i hjemmene.

Lovens stedlige virkeområde vil være Norge. Bestemmelsene i loven vil gjelde for alle som oppholder seg i riket. Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.

Hvem loven skal gjelde for

Tiltak etter Lov om kvinneverntjenester vil kunne treffes overfor myndige kvinner over 18 år. Dette vil sikre at alle voksne kvinner sikres et godt vern.

Kommunene vil stå ansvarlige for å utføre de lovpålagte oppgavene. I hver kommune skal det være en administrasjon med en leder som har ansvar for oppgaver etter lov om kvinneverntjenester. Administrasjonen skal utføre det daglig løpende arbeidet, herunder:

1) gi råd og veiledning til kvinner,
2) treffe vedtak i henhold til loven,
3) forberede saker for behandling i fylkesnemnda samt
4) iverksette og følge opp tiltak.

Kvinneverntjenestens generelle oppgaver

Kommunen skal følge nøye med på de forhold som kvinner lever under og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer. Kvinneverntjenesten vil ha et spesielt ansvar for å avdekke omsorgssvikt i hjemmet, adferds-, sosiale-, emosjonelle og seksuelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås og sette inn tiltak i forhold til dette. Kvinnevernloven vil i første rekke omhandle det offentliges ansvar for å sette inn tiltak overfor den enkelte kvinne og kvinnens ektefelle/partner etter at problemer har oppstått. Men kommunen vil også være pålagt å drive generell forebyggende virksomhet og har således et ansvar for å søke å hindre at de problemer kvinnevernloven omhandler, oppstår.

Kvinneverntjenesten skal medvirke til at kvinners interesser ivaretas også av andre offentlige organer.

Kvinneverntjenesten bør også samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med kvinner. Det tenkes her i første rekke på krisesentrene men også på andre organisasjoner som syklubber, idrettslag, fagforeninger.


Særlige tiltak

Det vil være hensynet til kvinnens beste som skal tillegges avgjørende vekt ved anvendelse av lovbestemmelsene. Herunder skal legges vekt på at kvinnen har stabil og god kontakt med sin seksualpartner og kontinuitet i forholdet. Det er et overordnet prinsipp etter loven at det skal legges vekt på hva som er til kvinnens beste. Tiltak kan likevel vedtas dersom det ikke samtidig vurderes at situasjonen for kvinnen blir bedre med tiltaket enn uten.

Flere bestemmelser følger

(Justisminister Storberget antas å vise stor interesse for det private lovforslaget og det antas at han vil love å binde den rød-grønne koalisasjonen til å støtte forslaget slik at loven kan vedtas hurtigst mulig. En høringsrunde vil snarest finne sted.)

Det snakkes mye om såkalte "hjelpetiltak" i "barnevernet", som de ynder å kalle seg, men hjelpetiltakene er av en eller annen grunn bestandig myntet på handlekraftige og sterke foreldre og barn.

Derfor synes jeg det er på tide med en liste over hjelpetiltak for ansatte i "barnevernet". Disse menneskene kjennetegnes som oftest ved store generelle lærevansker, manglende innsikt i egen inkompetanse, grandiose forestillinger om betydningen av egen person og eget "arbeid", lav evne til innlevelse i andres følelser, dårlige formuleringsevner såvel muntlig som skriftlig, svake kognitive evner og store tilpasningsproblemer generelt.

Jeg har derfor forsøkt å finne frem til hjelpetiltak hvor de ansatte i "barnevernet" virkelig kan få brukt sine evner, og jeg har med god hjelp av Svane (og Thomas og Harald i Senfredag) kommet opp med følgende:

Vask av latrinene etter Quartfestivalen

Dette er et hjelpetiltak som er spesialtilpasset det lave kompetansenivået til de "barneverns"-ansatte. Tiltaket kan med fordel settes inn som et kompetansehevende tiltak som på sikt vil gjøre de "barneverns"-ansatte i stand til mer krevende arbeidsoppgaver som å sitte i kassen på Rimi.

Jeg kommer til å jobbe mye med dette temaet fremover da jeg synes det er et forsømt område. Det er sjelden man støter på en gruppe med større behov for massive hjelpe- og støttetiltak enn nettopp de ansatte i "barnevernet". Nettopp derfor er det uhyre viktig å fange opp problemene så tidlig som mulig. Mitt foreslåtte hjelpetiltak kan settes inn på et tidlig stadium før de "barneverns"-ansatte utvikler store personlig og sosiale problemer. Ved å aktivere dem i en rutinemessig, samfunnsnyttig funksjon håper jeg å aktivere den delen av hjernen deres som stimulerer arbeidslysten, som generelt er svakt utviklet hos de "barneverns"-ansatte.

Hjelpetiltaket har vært utprøvd på en rekke såkalte "barnevernsledere", som de liker å kalle seg, men krevde stor ressursinnsats for å påse at "barnevernslederne" ikke skoftet unna. Suksessfaktoren viste seg å være intens oppfølging av hver "barnevernsleder". De mest krevende "barnevernslederne" krevde døgnkontinuerlig oppfølging av et team på minimum fem personer. Ingen av "barnevernslederne" var kjent med begrepet "arbeid" da hjelpetiltaket ble påbegynt men har etterhvert begynt å få en viss anelse om hva begrepet innebærer.

Kvaliteten på arbeidet var selvfølgelig så som så. Vi snakker tross alt om ufaglært arbeidskraft med lav motivasjon. En incentivordning ble derfor etablert. Etter hver åtte-timers økt fikk "barnevernsleder" en klapp på skulderen for innsatsen. Fra å være sosialt ekskluderte fikk "barnevernslederne" oppleve det sosiale fellesskapet og komme ut av den sosiale isolasjonen de har opplevd i sitt yrke som "barnevernsleder". Annen lønn anses unødvendig da hjelpetiltaket ikke er ment som arbeid i ordets rette forstand men kun som et korrigerende tiltak overfor sterkt hjelpetrengende personer.

Motorisk uro og snakkesalighet, men viktigst er hans immpulsstyrte adferd som gang på gang bringer ham i vanskeligheter, er indikasjoner på at justisminister Storberget lider av den kjente psykiatriske diagnosen ADHD.

Viktige kjennetegn på ADHD er konsentrasjonsproblemer og påfølgende dårlige prestasjoner i teoretiske fag. Vi vet at Storberget var en skoletaper som trengte spesialpedagogisk tilrettelegging i barndommen. Vanskene har imidlertid ikke hindret ham i å gjøre lynkarriere i Det norske Arbeiderparti, som har tradisjon for å dytte frem tapere som Storberget. Det kan nevnes i fleng Gerhardsen, Jagland, Brundtland, Stoltenberg, Gahr Støre, Huitfeldt.

Du må ikke ha en lav posisjon i samfunnet selv om du har ADHD. Jeg velger derfor å plassere justisministeren i en undergruppe av sykdommen der motorisk uro og impulsstyrt adferd dominerer.

Vi må huske på at Storberget har kompensert veldig mye med sin partibok, og akkurat det er veldig typisk for det Arbeiderparti-tilknyttede ADHD-mennesket. I den gruppen finner vi både jurister og kriminelle, for den slags skyld.

Storbergets ADHD kommer til uttrykk blant annet gjennom hans vedvarende forslag til straffeskjerpelser mot foreldre som forsøker å beskytte barna sine mot det såkalte "barnevernet". I sin tid som justisminister har Storberget fremmet en rekke foreldrefiendtlige forslag som har som mål å ta fra foreldrene myndighet over barna, som i klartekst skal tilhøre staten. Dersom Storberget på et tidligere tidspunkt hadde fått diagnosen ADHD er det mindre trolig at han ville ha fått gjennomslag for disse lovendringene på Stortinget. Storbergets ADHD-diagnose gjør det mer sannsynlig at stortingsrepresentantene vil vurdere nøyere hans bestrebelser på å gjøre det straffbart å utøve foreldreskap.

Det finnes de som hevder at Storberget er en rolig mann, men flesteparten av hans omgangskrets beskriver han som en utagerende person med dårlig impulskontroll. Det er derfor stor sannsynlighet for at Storberget virkelig lider av ADHD og han bør snarest få en utredning. Det bør utredes hvillke hjelpetiltak som bør iverksettes den resterende tid av stortingsperioden. Det kan også bli aktuelt å avslutte statsrådsposten tidligere enn beregnet.

Statsministerens kontor har ingen kommentarer til at justisminister Storberget trolig lider av ADHD men sier at de vil følge utviklingen nøye. Også statsminister Jens Stoltenberg er orientert. Han vurderte at det ikke var nødvendig å avbryte sitt besøk hos den nyvalgte amerikanske presidenten Barack Obama for å gå på sykebesøk til Storberget, som for tiden er sykmeldt på grunn av store belastninger. Hans psykiater uttaler at avsløringen av ADHD-diagnosen har vært en stor belastning for Storberget og han har derfor valgt å sykmelde seg på ubestemt tid. Storberget skal være innlagt ved en kjent psykiatrisk klinikk hvor han får høyst påkrevet medikamentell behandling. Behandlingen gis som såkalt sonde-behandling hvor Storberget tilføres næring via et rør gjennom neserøret da legene fryktet han ville utvikle spiseforstyrrelse.

(Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at ovennevnte fortelling er fri diktning basert på avisartikler om dikteren Wergelands angivelige ADHD-diagnose).

Saudi-Arabia vil ikke forhandle med barnevernet

Saudi-Arabias utenriksminister prins Saud al-Faisal sier han er sterk motstander av forhandlinger med det norske barnevernet som har begjært tiltak mot saudiarabiske barn.

- Som terrorisme, er dette et onde som må rykkes opp med roten, sa Saud da han deltok på en pressekonferanse sammen med Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre i Oslo fredag.

- Samarbeid og utredning oppmuntrer bare til mer barnevernvirksomhet og er ikke en løsning på dette problemet, sa Saud.

Den saudiarabiske utenriksministeren sa han ikke har kjennskap til om det pågår forhandlinger mellom barnevernet og foreldrene til de omsorgstatte barna. Onsdag sa Saul at han var kjent med at det pågår slike forhandlinger.

Saul understreket at Saudi-Arabia er villig til å delta i en internasjonal aksjon som skal verne barna i Adenbukta mot barnevernet. Støre benyttet anledningen til å si at også Norge er kan stille opp i en slik innsats. (©NTB)[/i]

Fritt etter Saudi-Arabia vil ikke forhandle med pirater

Alt jeg har gjort er å bytte ut "pirater" med "barnevern", "skip" med "barn" og "kapring" med "omsorgovertakelse".

PS: De somaliske piratene som har kapret en saudiarabisk oljetanker krever 200 millioner kroner i løsepenger. Til sammenligning koster det norske barnevernet skattebetalerne 12 milliarder kroner i året.

I likhet med pirater tar "barnevernet" mennesker som gisler. Barn som blir tatt av "barnevernet" brukes som gisler for å presse foreldrene til samarbeid og utredning.

Det er store penger å tjene på barnevernvirksomhet. Minstelønn som fosterperson er 370 000 kroner i året.

De tre barna til Kanniken Huitfeldt ble i morgentimene akuttplassert av "barnevern" og beredskapstropper fra politiets antiterrorstyrker. Bakgrunnen for akuttplasseringen av de tre mindreårige barna var det store behovet for trygge og gode arbeidsplasser i offentlig sektor.

Kanniken Huitfeldt, som har ivret for at fostermenn og -kvinner skal få samme arbeidsvilkår som andre ansatte i velferdsstaten, falt for eget grep, da den lokale "barneverntjenesten" valgte Huitfeldts egen familie, etter gjennomgang av alfabetiske lister.

Pågangen etter fosterbarn har blitt så enorm etter at Norsk Tjenestemannslag forhandlet frem bedre arbeidsvilkår, at "barnevernet" har hatt vansker med å møte etterspørselen. Det letes nå høyt og lavt etter barn som "barnevernet" kan akuttplassere. "Barneverntjenestene" har derfor sett seg nødt til å gå systematisk til verks. Det alfabetiske prinsipp har etterfulgt prinsippet om at barnet skal være i akutt og alvorlig fare. I dag var turen kommet til bokstaven H, og etter at 100 barn fra ulike Hansen-familier var fjernet, ringte "barnevernet" på dørklokken til fam. Huitfeldt ved 5-tiden idag morges. Kanniken Huitfeldt og mannen lå og sov tungt da det ringte på. Barna ble vekket av at politiet knuste rutene og tiltvang seg adgang.

- Dette er "barneverntjenesten", ropte "barnevernsleder" Ulla Galtung i megafon. Politiets beredskapstropper hadde da omringet huset, for at Kanniken Huitfeldt og hennes ektefelle ikke skulle klare å lure seg ut bakdøren.

Kanniken Huitfeldt og ektemannen ble øyeblikkelig lagt i bakken med politigrep, for at de ikke skulle væpne seg med kjøkkenredskaper og andre farlige våpen da fem barnevernskvinner løp inn for å trygge barna.

De tre Huitfeldt barna ble deretter båret sparkende og skrikende ut av hjemmet. Tårene rant, og den yngste bæsjet på seg av redsel.

- Barna var livredde for sine foreldre, og de ble omsorgsovertatt i siste liten, uttaler barnevernsleder Ulla Galtung. Hun er sterkt og akutt bekymret for barnas omsorgssituasjon. - Kanniken Huitfeldt og hennes ektefelle vil bli utredet på den nylig gjenåpnede sikringsavdelingen til ærverdige Reitgjerdet. Der vil hun og mannen få tilbud om sikring og faglig oppfølging fra de innleide beredskapsassistentene til "barneverntjenesten".

- Barna har blitt midlertid plassert i tre forskjellige forsterkede beredskapshjem. Kanniken Huitfeldt er anklaget for grove overgrep mot barna. I følge anonym melding til "barneverntjenesten" skal de tre barna ha blitt sultet til døde og halvt slått ihjel mens Kanniken skal ha danset med en utstoppet dukke av tidligere stortingsrepresentant Torbjørn Berntsen.

- Dette er en melding som vi fester stor lit til, uttaler barnevernsleder Ulla Galtung. "Barnevernstjenesten" er forpliktet til å følge opp alle bekymringsmeldinger, og her var det store og alvorlige bekymringer som vi måtte ta på alvor.

Vil Kannniken Huitfeldt lykkes i å få de tre barna tilbake fra "barneverntjenesten"? Følg med på den spennende fortsettelsen!

Hver dag er det noen som kaster ut av seg utsagnet om at det angivelig finnes foreldre som ikke burde ha barn. De som lirer av seg denne vonde setningen (vond for dem som har blitt rammet av "barnevernet") mener øyensynlig at de er i en klasse for seg selv mens de foreldrene som av ulike grunner har blitt rammet av "barnevernet" er mindreverdige mennesker som ikke burde ha rett til å stifte familie.

Hvilke foreldre er det så som ikke burde ha barn? De som lirer av seg denne vonde setningen, tenker neppe på seg selv. Seg selv oppfatter de nok som tilnærmet perfekte foreldre, som dyrker de barnehageansatte som guder og betrakter seg som jordens salt. De foreldrene derimot som ikke burde ha rett til å ha barn, er noen underlige slabbedasker som ikke når opp mot de perfektes verden.

Det er sykt å si at noen mennesker ikke burde ha rett til å stifte familie. Det er en nazistisk tankegang, og de som ytrer denne setningen avslørerer seg som de uforfalskede nazistene de egentlig er. Selv om krigen i Norge ble slutt for mange decennier siden, lever nazismen i beste velgående.

Det er ofte de pengesterke og rike som ytrer at andre foreldre ikke burde ha rett til å ha barn. Selv har de råd til advokater og vil aldri bli angitt til "barnevernet". Til det er de for sterke. Ethvert forsøk på å melde dem til "barnevernet" vil bli møtt med kraftig motangrep. Ingen barnehagetanter melder de ressurssterke til "barnevernet". Det er ikke direktørsønnene i samfunnet som blir meldt til "barnevernet". Nei, barnehagetantene ser seg ut de som de oppfatter som svake, nemlig aleneforsørgere og mindre pengesterke grupper.

Det må bli slutt på at man fradømmer mennesker retten til å ha barn. Det er en rett å stifte familie, endog en menneskerett. Ingen burde ha rett til å si at et barn ikke skal ha rett til å bo hos sin egen mamma eller pappa. Barna vil ikke bo hos fremmede "omsorgspersoner", som er spesialutplukktet av de ansatte i "barnevernet". Barna vil bo hjemme hos seg selv, selv når egoistiske og tankeløse voksne hevder at foreldrene deres "ikke burde hatt rett å få barn".

Det finnes utvilsomt noen foreldre som utøver skade på sine barn. Østerrikeren Josef Fritzl er en av dem. Han buret sin datter Elisabeth inne i 24 år og avlet 7 barn med henne. Men vi skal ikke glemme at det var politiet som til sist løste saken og fikk Elisabeth fri. Det østerrikske "barnevernet" hadde vært inne i familien Fritzl i flere år uten å oppdage at noe var galt.

Hvem kan idag si at Elisabeth Fritzl ikke burde vært født fordi hennes far er et monster? Hennes far blir forhåpentligvis dømt til å sitte i fengsel resten av sitt begredelige liv. Selv om han har begått avskyelige ugjerninger, har han frembragt en usedvanlig datter.

De som sitter og sier om andre mennesker at de aldri burde ha vært foreldre, burde tenke seg om. Det er lett å være fordømmende overfor foreldre som blir forfulgt av "barnevernet". Ofte kjenner man ikke til alle sakens elementer og feller sin dom uten tanke på den skade man volder mot uskyldige. Det er vondt for foreldre å høre noen si: Det finnes de som ikke burde vært foreldre. Det norske "barnevernet" gjør stor skade på de familiene de blir involvert i. Slike familier fortjener samfunnets sympati, snarere enn samfunnets forakt. Du skal ikke dømme andre.

PS: Josef Fritzl hadde ingen rett til å avle barn med sin egen datter. Han begikk en straffbar handling.

Politilegen ringte på dørklokken. Huset med den forgylte dørklokken med små kruseduller rundt, lå i et av byens mer fasjonable strøk. Det var utskåret to troll på dørkarmen. Det forestilte mann og kone-troll.

"Troll-kvinnen" som omsider åpnet døren med de forseggjorte utskæringene fra bygde-Norge, var en gammel kjenning av politiet. Den tidligere hard-p0rn0stjernen Line Hardbæk jobbet nå som barnevernsleder men måtte likevel akseptere politilegens jevnlige inspeksjoner. Hun stod i strafferegisteret og Lov om offentlige sedelig påbød politilegen å foreta månedlige undersøkelser.

- Ja, så var det oss igjen da, sa politilegen på sin lavmælte måte. Han likte på ingen måte jobbet med å inspisere de tidligere gatepikene, men det var en jobb han måtte gjøre.

Line Hardbæk var en middelaldrende kvinne med langt pistrete hår med sterke islett av grått. Huden var rynket og bar preg av for meget sol. På fingrene hadde hun en mengde gullringer samt den obligatoriske diamantringen i hvitt gull, som hun hadde fått av sin tredje ektemann. Øynene lynte av sinne da hun så Dr. Eik stod der med kofferten.

- Jaså, du tror du bare kan fortsette og komme her på din "inspeksjonsrunde", sa hun syrlig. Hun skulte stygt på politilegen, som skottet seg.

- Det er dessverre min plikt, svarte han vennlig. Kan du være så vennlig å kle av deg og gjøre deg klar for inspeksjon? Hvis ikke må jeg dessverre tilkalle assistanse.

Mannen til fru Hardbæk kom til syne i døråpningen. - Hva er det som foregår, spurte han bryskt.

- De kommer for å undersøke meg igjen, sa Line Hardbæk henvendt til sin mann. Det er femte gang dette året, og nå orker jeg snart ikke mer.

- Nå, er det det saken gjelder, sukket Roar Hardbæk. Han hadde for sent blitt klar over at kvinnen han giftet seg med var en tidligere hard-p0rn0stjerne som var pliktig til å underkaste seg jevnlige sedelighetsundersøkelser. Det som ved første øyekast lot til å være en sjarmerende kvinne hadde ved nærmere bekjentskap vist seg å være en lat og innbilsk kvinne uten særlig moral.

- Få det nå overstått, sa han til politilegen. - Vi har ikke hele kvelden på oss. Vi venter gjester ved 20-tiden og vil helst at De er forduftet når gjestene ankommer.

- Det kan jeg ikke love, sa politilegen kaldt. Fruen kan vise seg å ha problemer av en art som krever ytterligere granskning.

Fortsettelse følger (ikke?)

I den senere tid er jeg stadig oftere blitt møtt med krav om selvsensur på forumet. Av redsel for å bli rettsforfulgt blir forum-medlemmene pålagt å sensurere sine ytringer. Barnetraffickernes person og eiendom er hellig. Dette i sterk motsetning til foreldrenes og barnas personer og eiendommer, som kan krenkes når som helst og hvor ofte det måtte behage barnetraffickerne.

Såkalte "undersøkelsessaker" opprettes for et godt ord, eller rettere sagt en falsk eller ubegrunnet melding om "bekymring". Da kan barnetraffickerne med loven i hånd kreve adgang til barnets hjem. De vil som oftest kreve å komme mange ganger. De vil også kunne komme uten varsel eller på svært kort varsel dersom de føler seg tilstrekkelig "bekymret". De kan videre kreve innsyn i foreldrenes og barnas pasientjournaler samt innhente informasjon fra alle offentlige instanser. Barna kan fjernes fra hjemmet på grunnlag av et administrativt fattet vedtak uten kontradiksjon og bevisførsel.

Enhver krenkelse av barnetraffickerne er derimot strengt forbudt og vil etter all sannsynlighet bli rettsforfulgt. "Vold mot offentlig tjenestemann" eller tjenestemannens eiendom er en forbrytelse som politiet gir høy prioritet. Her blir det sjelden snakk om henleggelse. De tiltalte vil bli gitt bøter eller fengselsstraff.

Dette har ført til et sterkt krav om selvsensur, ikke ulikt det man finner i tradisjonelle diktaturer. Redsel for at forumet skal bli stengt dersom noen av medlemmene "går over streken", er blitt påtagelig. Selv om de fleste medlemmene bedriver selvsensur før innlegg godkjennes, skjer det likevel at man blir pålagt å sensurere ytterligere.

De undertrykte sensurerer seg selv av frykt for hva barnetraffickerne og påtalemyndighet kan finne på dersom de skulle lese et innlegg som oppfordret til aktiv motstand mot barnetrafficking. De som gjør aktiv motstand mot barnetraffickerne blir strengt straffet.

Kanskje må det være slik for at statsadvokaten ikke skal klare å stenge forumet. Ytringsfriheten i Norge er ikke større enn at det er forbudt å avbilde barnetraffickere sammen med en negativ tekst, jf. en fersk dom.

Det er likevel en trist utvikling og kan sees som et tegn på at motstanderne av den offentlige barnetrafficking er blitt kuet. Redselen for represalier gjør at man utøver sterkere og sterkere selvsensur. Snart kan det bli forbudt å uttale seg negativt om "barnevernet", da det kan oppfattes som landsforrædersk virksomhet eller undergraving av staten, som kan straffes med minimum 20 års fengsel. Da er vi kommet dit Kina er idag.

En familietragedie er sjelden komplett før det såkalte "barnevernet" er involvert. Først da er familietragedien virkelig komplett med alle ingrediensene på plass; Hustruen er drept, ektemannen er pågrepet av politiet og barnet er selvfølgelig tatt av "barnevernet".

Politiet opplyser at parets halvannet år gamle sønn lå og sov i leiligheten der den drepte kvinnen ble funnet. Han er tatt hånd om av barnevernet og skal ha det bra.

"Barnet har det bra" står det gjerne etter opplysningen om at barnet er tatt av "barnevernet". Det taes som en selvfølge at det er utelukkende til barnets beste å bli tatt av fremmede "omsorgspersoner" og fratatt kontakt med sine nærmeste. Barn merker nemlig ikke forskjell på om det er Mamma eller Pappa eller "Vigfrid" eller "Adolf" som har omsorgen for det. Barn er primitive skapninger som ikke vet forskjell på hverken "mor", "far", "Vigrid" eller "Adolf".

Denne nedvurderingen av barnas følelsesliv er spesielt utbredt blant våre moderne spåkoner, psykologene.

Barnas reaksjoner blir alltid tilskrevet forholdene i hjemmet, det vil si, det hjemmet de ikke lenger har. Det er nærmest utenkelig at barn kan reagere negativt på å bli tvangsplassert blant "Vigrid" og "Adolf". Disse to menneskene har nemlig gjennomgått "barnevernets" Pride-kurs og er dermed nærmest overkvalifiserte i rollen som omsorgspersoner for henholdsvis "jenta" og "gutten".

Barn som blir overtatt av "barnevernet" har aldri navn. De refereres utelukkende til som "jenta" og "gutten" mens deres foreldre blir omtalt "mor" og "far". Saksbehandlerne i "barnevernet" blir selvfølgelig omtalt på respektfull måte med fullt navn og tittel, ikke som "kvinna" eller "mannen". Også advokatene, som gjerne blir involvert i slike saker, omtales med dyp respekt der hvor "mor" og "far" mister sin identitet og blir navneløse, sakesløse og rettsløse subjekter.

Ingen tragedie er komplett uten "barnevernets" innblanding. "Barnevernet" er som hyenen i Afrika; de tiltrekkes av blod og elendighet og livnærer seg av andres ulykke. Lik gribber kretser "barnevernets" saksbehandlere rundt familier som opplever splittelse og uenighet. Målet er det uskyldige barnet, som rives vekk fra foreldrene under røykteppet "barnets beste".

Alt kan gjøres mot foreldre og barn dersom man kan påberope seg "barnets beste". Her har "barnevernet" uendelig vide fullmakter. Det eneste som mangler er at "barnevernet" får fullmakter til å drepe barnets foreldre. Slik kan "barnevernet" lettere få overta omsorgen for barna. Overtagelse av omsorgen, som det prosaisk heter, er "barnevernernes" mål i enhver såkalt "barnevernssak". "Barnevernssak" betyr at "barnevernet " har rett til å bruke tvang mot foreldrene til barnet som er foranledningen til "barnevernssaken". Tvangen mot foreldrene har i realiteten ingen begrensninger. Foreldrene kan tvinges til de mest nedverdigende handlinger av saksbehandlerne i "barnevernet". Dette vet saksbehandlerne meget godt, og de nyter den absolutte makten til å påtvinge foreldrene krenkende og unødige overgrep. Jo mer krenkende overgrepet oppleves av foreldrene, jo mer nødvendig anses det av "barnevernet".

Krenkelsen "barnevernet" påfører familien blir bare overgått av ektemannen som dreper sin kone.

Hvorfor må vi ha et "barnevern" som konfiskerer barna straks en av foreldrene faller fra? I tidligere tider fantes besteforeldre og andre slektninger, men de får sjelden slippe til når "barnevernet" gjør krav på barnet. "Barnevernet" gjør tragedien komplett med sin unødvendige inngripen. Uten "barnevernets" medvirkning kunne kanskje barnet ha funnet et nytt hjem hos sine slektninger, men istedet blir det gitt til "Vigfrid" og "Adolf" som kompenseres rikelig av den norske stat.

Det tidligere barnevernsbarnet Linn Merethe Terjesen har engasjert seg sterkt til fordel for barnetraffickerne. Hun skriver i et debattinnlegg i Aftenposten 20. februar 2008 om yndlingstemaet barn med psykisk syke foreldre.

Terjesen stiller spørsmålet: Hva skal samfunnet gjøre med køen av barn og unge som har psykiske problemer på grunn av én eller to psykisk syke foreldre?

Og hun har funnet følgende løsning: Etter min mening skulle ikke alle voksne mennesker hatt barn. Det er ikke en rett man har eller kan kjøpe seg. Det er snakk om omsorg og kjærlighet, det å være i stand til å ta vare på et barn, både praktisk og mentalt.

Mitt forslag er å etablere en prøve for alle potensielle foreldre med en psykisk lidelse for å se om de er i stand til å ta ansvar for andre. Og med bestått prøve fått det som kan kalles et barnesertifikat.

Linn Terjesen fullstendig feil når hun skriver at det å få barn ikke er en rett man har eller kan kjøpe seg. Retten til å stifte familie er faktisk en av menneskerettighetene, og den kan ikke fratas den enkelte av staten.

Europakonvensjonen
Artikkel 12 - Retten til ekteskap

Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet.

Her står det klart og tydelig at menn og kvinner har rett til å stifte familie. Denne retten er ikke betinget av at staten ved det såkalte "barnevernet" gir sitt samtykke. (Lovverket regulerer blant annet antall personer som har rett til å gifte seg med hverandre da polygami i Norge er forbudt).

Hva skal staten ved "barnevernet" så gjøre med alle de menneskene som ikke består førerprøven i barneomsorg? Skal de kanskje tvangssteriliseres eller presses til abort hvis de likevel våger å stifte familie uten den nødvendige tillatelsen? Eller skal "barnevernet" nøye seg med å frata dem spebarnet noen timer etter fødselen slik praksis er idag med foreldre som ikke har passert nåløyet?

Innlegget til Linn Terjesen viser hvor langt såkalte "barnevernere" er villig til å gå for å ta fra borgere deres iboende menneskerettigheter. Terjesen forfekter, etter mitt syn, et fascistisk menneskesyn, og det er nærliggende å tro at hun har ervervet dette destruktive menneskesynet gjennom årelang hjernevask under "barnevernets" anbringelse. Årene under "barnevernet" har med andre ord skadet henne og gjort henne ute av stand til å skjelne mellom riktig og galt. Linn Terjesen er et eksempel på hvordan "barnevernet" avstumper barnas følelsesliv og gjør dem til menneskelignende roboter som kan styres dit barnetraffickerne befaler, ikke ulikt barnesoldater i Afrika, som befales å drepe.

Jeg håper Linn Terjesen selv en dag får gleden av å stifte familie uten barnetraffickernes observerende blikk på seg, og jeg håper hun slipper den tragedie det er å bli fratatt sitt barn med tvang av et totalitært "barnevern" fordi hun ikke anses å gi "god nok" omsorg.